Den 12.11 skal jeg vitne i retten for første gang.. Det er jo skummelt i seg selv. Jeg har jo aldri vært i en rettsal før, og det er ikke videre gøy å måtte vitne i en. Mindre gøy blir det jo av at jeg faktisk skal vitne mot en som betyr en del for meg. Ikke det at jeg helt skjønner hvorfor.. men.. sånn er livet..
Jeg føler at jeg ligger på gulvet i fillebiter, mens han forsyner seg av restene..
Livet suger med andre ord..
Jeg skal prøve å ikke tenke på det frem til mandag, men det er liksom ikke noe som forsvinner ut av hodet heller.. Huff..
Jeg må jo, så jeg må jo bare pent overleve detta også.. Jeg har ei datter å ta meg av, og hun skal få all den kjærlighet og omsorgen hun trenger. Jeg må klare dette.. for hennes skyld..
